Hva skal vi med kloning?
Av Sondre Båtstrand - 22.05.02

I januar i år kom det fram at verdens første voksenklonede pattedyr, sauen Dolly, har fått leddgikt. En av Dollys "skapere", professor Ian Wilmut ved Universitetet i Edinburgh, sier at leddgikten kan skyldes en genfeil som har oppstått under kloningen. Kloning er altså slett ikke ufarlig.

To måneder etter dette, 27.februar, rapporterer norske medier at britiske forskere likevel har fått klarsignal til å begynne å klone menneskefostre. Forskerne tror at klonede stamceller kan sette kroppen i stand til å erstatte gamle, utslitte eller ødelagte celler. Dermed kan man kanskje få bedre muligheter til å helbrede sykdommer som kreft, Alzheimer og Parkinson. Men hvor gjennomtenkt er dette? "Biologi er ikke Lego eller Meccano, du kan ikke gripe inn i en del av et dyr og regne med at resten vil fungere perfekt", sier Dan Lyons i dyreverngruppen Cage til BBC. Foreløpig er det ikke gjennomført noen studier av helsen til klonede dyr, men vi vet at mange har fått store skader eller sliter med sykdommer. "Jeg tenker på de hundrevis av klonede lam som har blitt født med deformerte hjerter, lunger og nyrer. De har kjempet for livet i noen få dager, før lungene har blitt fylt med væske før de gispet seg til graven eller ble fridd for lidelsene av sine skapere. Det er sannheten om kloning", sier direktør Joyce De Silva i "Medfølelse i Verdens Landbruk" til BBC. Det kloning går ut på, er å skape eksakte kopier av levende vesener. Dette er en naturlig del av mange planters livssyklus, da såkalt vegetativ formering gir genetisk identiske kopier av stamplanten. Det som debatteres heftig i dag, er derimot kunstig kloning av dyr og mennesker. Teoretisk sett skulle det ha vært mulig å skape kloner ut fra en enkelt celle, da denne jo inneholder alt arvestoffet (DNA). Men i praksis er dette umulig, så det er en annen form for kloning som finner sted i forskningslaboratoriene i dag. Vi skal se på den metoden som ble brukt til å klone den verdensberømte og nå leddgiktrammede sauen Dolly. Det hele foregikk ved Roslin Institute i Skottland i 1997. Metoden kalles voksenkloning, fordi man tar en celle fra et voksent dyr. Kloningen foregår ved at man først tar en celle (med kjerne og DNA) fra et donordyr og en eggcelle (hvor kjerne og DNA er fjernet) fra et hunndyr. Deretter smeltes de to cellene sammen ved hjelp av et elektrisk støt. Egget, hvis arvemasse nå er identisk med donordyrets, settes inn i et hunndyr som skal fungere som surrogatmor. Det hele ender med at surrogatmoren føder et avkom som genetisk sett er helt identisk med donordyret. Denne metoden er vel å merke ekstremt lite sikker. Dolly var det eneste av 277 egg som overlevde, og ikke nok med at bare 1-2 prosent av klonene i det hele tatt blir født - i tillegg dør et relativt stort antall senere av misdannelser. Hvorfor det så ofte går galt, er et uløst mysterium for forskerne. Men hva skal vi egentlig med klonede dyr? Opprinnelig var visstnok motivet å skape kopier av høytytende husdyr, men da dette ikke viste seg å være økonomisk lønnsomt, droppet man idéen. Nå konsentrerer forskerne seg i stedet om å bruke kloning for å redde truede dyrearter. Ved å "masseprodusere" dyr kan man i det minste utsette utryddelsen av visse arter. Om man kan redde noen av dem hvis man parallelt fortsetter å ødelegge levevilkårene deres, er dog en annen sak... Argumentene som brukes for kloning i dag, går likevel først og fremst på medisinsk forskning. Men vet vi konsekvensene av det vi gjør i laboratoriene? Mange skeptikere mener forskning på klonede stamceller er første skritt på veien mot et samfunn der folk kan bestille "designerbabyer" etter eget ønske og annet kommersielt misbruk. I et så gjennomkommersialisert samfunn som vårt, er denne frykten berettiget. Ønsket om å skape "perfekte" mennesker gir meg frysninger nedover ryggen. Det som har vært alle diktatorers store drøm bør være alle selvstendig tenkende menneskers mareritt. Irene Inman Tjørve, som er utdannet biolog med hovedfag i økologi, ser slik på det: "Vi kan lage mange like premieokser, mange like hunder med bestemte fargemønstre - eller kanskje mange like mennesker med bestemte egenskaper, som kan "brukes" som soldater, idrettsutøvere eller lignende. Men ønsker vi en slik utvikling? Vil det føre til at dyr og mennesker mister egenverdet og blir noe som kan lages på bestilling, brukes og kastes?" Tjørven har god grunn til å stille disse spørsmålene. For min egen del er svaret at nei, jeg ønsker ikke en slik utvikling. Vi trenger rett og slett ikke kloning!