radisjonell bruk av urter baserer seg i hovedsak på erfaring, og med betydelige lokale variasjoner. Dette kan skyldes både forskjeller med hensyn til lokal kultur og religion, men også at urtenes innholdsstoffer kan variere etter vekstforhold som jordsmonn og klima. Urter danner også naturlig stoffer for å beskytte seg mot dyr (antibeitestoffer) og insekter (pestisider). Inneholdet av disse vil også variere. Man må derfor regne med at de lokale urtekyndige brukte planter som vokste på stedet, ut fra erfaring som både omfattet virkning og eventuelt bivirkninger. Økt reisevirksomhet førte så til import av urter til krydder og medisinsk bruk, særlig handelsforbindelsen med det fjerne Østen hadde stor betydning for Europa.

arallelt med utviklingen av moderne botanikk, farmakognosi og farmasi i vårt århundre, fikk man også økte muligheter til å bestemme urtenes oppbygning og innholdsstoffer. På grunn av at man har funnet frem til de aktive innholdsstoffene, er det også mulig å sammenligne urter dyrket i forskjellige land. Flere nasjonale og internasjonale forskningsprogrammer omfatter i dag medisinske effekter av urter.

scop (European Scientific Cooperative for Phytotherapy) ble dannet i 1989, som en paraplyorganisasjon bestående av 6 nasjoner: Belgia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Sveits og Storbritannia. Målet var å bedre den vitenskapelige status til plantemedisin og lette harmoniseringen av EUs regelverk. De har så langt gitt ut flere monografier som beskriver dagens viten om plantene.

Industriproduksjon i Norge

orge har, i forhold til mange andre land, få tradisjoner når det gjelder industriproduksjon av medisinplanter. Det finnes likevel noen få unntak, for eksempel nypeproduksjon i regi av Weiders farmasøytiske industri og urteproduksjon i regi av Vinmonopolet. Ved Torgerud gård og medisinske plantefarm ved Kragerø ble det fram til 1976 dyrket til sammen 40 mål med urter. Stramonium (Piggeple), utgjorde det største volumet av de dyrkede urtene, og ble brukt til produksjon av såkalte astmasigaretter. Det var dessuten en oppblomstring av urtedyrkning - mer eller mindre profesjonelt - under første, og særlig andre, verdenskrig.

Bruk av urtemedisin i dagens Norge

rter brukes i hovedsak som egenbehandling for lettere sykdommer og plager. Dessuten foreskrives urter av alternativmedisinske utøvere i hensikt å behandle spesielle tilstander, som for eksempel fordøyelsesbesvær og gjentatte infeksjoner i luftveier og urinveiene.

ruken av urtemedisin har også vist en økning i vestlige industriland, på tross av fremgangen til farmasøytisk forskning og industri. I følge beregninger har urtemarkedet vokst med ca 15 prosent de siste 5 år i den industrialiserte del av verden. Dette må ses i sammenheng med økningen av interessen for alternativmedisin, samt et ønske om å ta del i ansvaret for egen helse ved hjelp av «mykere» legemidler som urter og kosttilskudd. I Norge har omsetningen av urter gjennom Norsk medisinaldepot (NMD) sunket de siste årene, og de mest solgte urtene har vist et fall i omsetningen i størrelsesorden 10-20 prosent. Samtidig har det vært en økning i omsetningen av urter gjennom helsekostbransjen og dagligvare, slik at det også i Norge har vært en klar økning av den totale omsetning av urter.

Moderne medisinsk bruk av urter

ærebøker i farmakologi for medisinerstudenter inneholdt opptil 1950-årene kapitler om medisinsk bruk av urter. De seneste tiår beskrives urter enten som et historisk fenomen eller med negativt fortegn. Man vektlegger mangelen på standardisering, vansker med dosering og lite klinisk dokumentasjon.

ra slutten av 1970-tallet økte interessen for urtemedisin innen alternativ medisin og hos befolkningen. Det oppsto flere skoler som utdannet terapeuter, og hovedtyngden av kunnskapen om praktisk bruk av urter flyttet seg fra medisinske og farmasøytiske universitetsmiljøer til alternativmedisinske utdanningsinstitusjoner. En rundspørring blant 378 vilkårlig utvalgte alternativmedisinske utøvere fra 1995, viste at samtlige brukte planter eller plantebaserte produkter i sin praksis. Dagens situasjon er derfor at hoveddelen av medisinske urter foreskrives av ikke-medisinsk personell i Norge. Dette til forskjell fra flere andre europeiske land, der leger fortsatt bruker urter som en del av sin daglige praksis.

Andre lands urtemedisin

et finnes langvarige urtetradisjoner på de fleste kontinenter. Disse kan være knyttet til urbefolkningen eller etniske grupper som indianere i Nord- og Sør-Amerika eller aborigines i Australia. I land som Kina og India brukes urtemedisin parallelt med moderne medisinske legemidler. Mange steder finnes også en levende og kommersielt aktiv urtemedisin knyttet til industri og forskningsmiljøer. En rekke universiteter i Europa underviser i urtemedisin, og bruken av urter har et stort økonomisk volum. I følge undersøkelser foreskriver 30-40 prosent av allmennpraktiserende leger i Tyskland og Frankrike urtemedisiner og naturprodukter.

Forklaringsmåte

estemmelse av hvilke innholdsstoffer som er ansvarlige for biologiske effekter er en vanskelig, men viktig oppgave når det gjelder produksjon av medisinske urter. Moderne analysemetoder har gjort det mulig å foreta kompliserte analyser av urtenes innholdsstoffer. Problemet er at det kan være flere virkestoffer som påvirker hverandres virkning eller har helt forskjellige virkninger. Ginseng inneholder for eksempel mer enn 10 ulike ginsenosider som har lignende virkninger, og hvitløk inneholder ca. 70 ulike svovelforbindelser. En rekke forskjellige metoder benyttes til innholdsbestemmelse:

• organoleptisk undersøkelse
• mikroskopisk undersøkelse
• fysisk undersøkelse
• kjemisk (inklusiv gasskromatografi og MR)
• biologiske undersøkelser (screening for effekt og giftighet)

fremtiden vil sannsynligvis alle urter til medisinsk bruk måtte dokumentere innhold av aktive innholdsstoffer. Kort sagt kan man si at det er mengden aktive innholdsstoffer kunden betaler for. En undersøkelse foretatt av Universitetet i Oslo som sammenlignet inneholdet av aktive stoffer i kamille fra apotek, helsekostforretninger eller dyrket på friland i Norge, viste store kvalitetsforskjeller. De norskproduserte urtene hadde et betydelig høyere innehold av chamazulen og bisabolol, som regnes for å være de viktigste aktive stoffene.

Farmasøytisk industri og urtemedisin

lant moderne legemidler regner man med at 20-25 prosent inneholder aktive stoffer som stammer fra planter. Eksempler på dette er digitoxin, colchicine, cyklosporin, kodein, morfin, sennes-produkter og vinca-alkaloider.

or 15 år siden hadde ingen av verdens 250 ledende farmasøytiske bedrifter egne forskningsprogrammer vedrørende høyere planter. I dag har halvparten slike forskningsprogrammer. Flere av de seneste års mest interessante medikamenter stammer fra planter. Et eksempel er innen kreftbehandling, hvor man har brukt plantebaserte medikamenter som Vinca rosea og Podophyllum peltatum. Førstnevnte stammer fra Madagaskar, der den ble brukt i behandling av diabetes, mens Podophyllum er kjent fra folkemedisinsk bruk mot kreft. Nylig har man tatt i bruk medikamentene Taxol og Taxoter, som er utvunnet fra Taxus brevifolia (stillehavsbarlind). Dette er cellegiften med det største potensialet de siste 15 år, særlig mot eggstokkreft og brystkreft. Et annet middel, CPT-11, stammer fra det kinesiske treet Camptotheca acuminata og har vist lovende resultater i utprøvning mot endetarmkreft.

lere farmasøytiske firmaer er i økende grad engasjert i omsetning av registrerte naturlegemidler som Ginkgo biloba, Echinacea og Johannesurt. Omsetningstall fra de siste år viser at den sterkeste økningen i omsetning av urter sannsynligvis vil være registrerte naturlegemidler.

Fremtid

an regner med at kun 10 prosent av verdens over 250 000 blomstrende planter er grundig testet for deres medisinske egenskaper. På den annen side viser beregninger at 60 000 av disse vil være utryddet innen år 2050 på grunn av ødeleggelse av deres naturlige vekstområder. Mange farmasøytiske bedrifter samler nå inn plantemateriale fra for eksempel regnskogen i Amazonas, for å sikre seg materiale til videre forskning. I følge Nordiska Genbanken kan genetiske ressurser, i dette tilfelle genetisk materiale fra planter, defineres som en av våre viktigste resursser for fremtiden. Organisasjonen International Unit for Conservation of Nature and Natural Resources har utviklet en global såkalt «rødliste» over truede planter. Her finnes fire kategorier:

1. utdødde arter,
2. truede arter,
3. sårbare arter
4. sjeldne arter.

Europa befinner ca 5000 karplanter (blomster, nåletrær og bregner) seg på denne listen av et totalt antall på 30-40 000 planter. Av Norges ca. 2 000 naturlig forekommende karplanter befinner ca. 150 av dem på rødlisten. Plantene trues i stadig større grad av tilvoksing, forurensning, nedbeiting og gjødsling

Kilde: kimen.dep.no/nou/1998-21