Historikk

inesiologi er et «ungt» fagområde, men er til dels basert på gamle kunnskaper. Kinesiologi ble utviklet som system i begynnelsen av 1960-årene av den amerikanske kiropraktoren George Goodheart. Han kalte systemet «Applied Kinesiology». I 1976 ble The International College of Applied Kinesiology (ICAK) opprettet. Det organiserer videreutdanning for kiropraktorer, leger og annet helsepersonell som har minimum 4 000 timers basisutdanning. ICAK står for storparten av forskning som er gjort om kinesiologi.

løpet av disse tredve årene har det utviklet seg en rekke kinesiologiske spesialområder. Her kan nevnes noen: «touch for health», «biokinesiologi», «educational kinesiologi», «stress release», «three in one» konseptet, «applied physiology», «kinesiopathy», «hyperton-x» og «professional kinesiology».

inesiologi er et fagområde i rivende utvikling. Det utvikles stadig nye spesialiteter ettersom arbeidsmetoden i følge utøverne kan kombineres med andre naturmedisinske metoder og med kunnskaper fra mer tradisjonelle fagområder innen helsesektoren, som for eksempel psykologi, fysiologi og hjerneforskning.

1973 utgav den amerikanske kiropraktoren John F. Thie boken «Touch for Health». Det er en samling behandlingsmetoder som er beregnet for legfolk. Disse selvhjelpsmetodene danner forøvrig det viktigste grunnlaget også for all profesjonell kinesiologi. Boken er oversatt til 15 språk og utgitt i 50 forskjellige land og det undervises av godkjente instruktører. Hvert land har en hovedinstruktør/trener som har ansvaret og ivaretar kontakten med International Kinesiology College.

1989 ble Den Norske Kinesiologiforening etablert. Den er tilknyttet IKC (The International Kinesiology College i Zurich). Profesjonelle utøvere er også tilknyttet The International Association of Specialised Kinesiologists (IASK), en internasjonal fagorganisasjon for kinesiologer.

Kinesiologens hovedmetode

inesiologens hovedmetode er testing av muskler. Muskeltest er ikke å forstå som en måte å vurdere muskelens styrke eller størrelse, men en dynamisk test av muskelens funksjonelle integritet. Som kiropraktor brukte Goodheart disse muskeltestene primært for å teste ut hvilken innvirkning de spinale manipulasjonene han gjorde hadde på spesielle muskler, og hvorvidt behandlingen bedret musklenes evne til å holde stabilt imot et manuelt test-trykk. Han oppfattet dette som en indikator på musklenes evne til livsenergigjennomstrømning og derved helsetilstand.

1965 tok Goodheart i bruk et system som var utarbeidet av osteopat Frank Chapman - Nevrolymfatiske reflekspunkter - et system av reflekspunkter som forbedrer lymfedrenasjen. I følge utøverne har disse punktene korrelasjon til bestemte organer og dermed også til ulike helseproblemer. Goodheart kartla forholdet mellom spesifikke ustabile muskler og dysfunksjon i bestemte organer og kjertler. Han fant at personer med for eksempel magesår nesten alltid hadde en svak muskeltest av pectoralis major clavicularis, mens personer med nyreproblemer testet svakt på psoas-muskelen. Chapmans reflekser ble således korrelert med spesifikke ustabile muskler.

tterhvert integrerte han også arbeidet til doktor Terrence Bennett, som hadde utarbeidet en teknikk som relaterte spesielle punkter på hodet og kroppen til blodgjennomstrømning i organer og kjertler, noe som igjen virker inn på forskjellige kroppsfunksjoner. Goodheart korrelerte mange av disse punktene med de forbindelsene han allerede hadde oppdaget mellom muskler og organer. Den videre utviklingen av reflekssystemene innen kinesiologi har etterhvert inkorporert soner på hele kroppen slik disse også brukes i andre sonerelaterte terapier (soneterapi, shiatsu, bindevevsmassasje, øreakupunktur, polaritetsterapi med flere).

oodheart utviklet et system for diagnostisering og behandling basert på forholdet mellom spesifikke muskler og organer. Han fant at meridianlæren fra tradisjonell kinesisk medisin gir en teori som kan forklare forholdet mellom muskler og organer.

oodheart knyttet dette systemet sammen med sitt eget muskel-organ system, slik at dette også omfatter energimeridianene. Dette gav ham det helhetlige systemet som han lenge hadde vært på utkikk etter, og det teoretiske grunnlaget for å forstå hvorfor en muskel var «svak» ved muskeltest. Å styrke en muskel er i følge kinesiologene i praksis også å balansere meridianenergien som forsyner det tilhørende organet.

Behandlingsprinsipper

inesiologen behandler ikke sykdommer eller symptomer som sådan, men i følge utøverne, tester og balanserer livsenergien slik at man styrker personens selvhelbredelsesprosesser, for dermed å fremme hans eller hennes eget potensiale. Ved hjelp av muskeltest finner kinesiologen ut på hvilket nivå (kjemisk, strukturelt eller psykisk) man skal behandle pasienten for å balansere vedkommendes blokkerte livsenergi. Meridianlæren benyttes for å forstå hvordan disse tre nivåene er forbundet gjennom gjensidige påvirkninger.

Hva terapien brukes for

inesiologi blir brukt i flere sammenhenger for å gi «balansering» til personen. Kinesiologi blir også brukt som en av flere metoder av andre yrkesgrupper, for eksempel leger, fysioterapeuter, naturterapeuter, tannleger, psykologer og pedagoger. I Norge er for eksempel pedagogisk kinesiologi mye brukt. Dette er i følge utøverne en stressreduserende veiledning som fremmer mestring av lærevansker. Muskeltest brukes da som biofeedback til å kartlegge hvilke forhold som hindrer læring. I balanseringen vektlegges metoder som i følge kinesiologene forbedrer hjernens koordinering, slik at læringsevnen bedres. Disse omfatter en rekke visualiseringsmetoder, fysiske øvelser og teknikker som medvirker til emosjonell frigjøring.

Kilde: kimen.dep.no/nou/1998-21